Om Hebron

Jeg har hatt til gode å skrive om Hebron, en by vi Ledsagere i South Hebron Hills besøkte flere ganger, og som har fått mye medieoppmerksomhet i det siste. Med sine 250,000 innbyggere er Hebron Vestbreddens største by og et økonomisk og kulturelt knutepunkt. Tradisjonelt er byen kjent fordi Abraham, Isak, Jakob og Sarah fra Det Gamle Testamente ligger begravet i Patriarkenes Grav i Gamlebyen, noe som gjør byen spesielt hellig både for jøder og muslimer.

Ibrahimi-moskeen i Hebron, der Bibelens patriarker er begravet

Ibrahimi-moskeen i Hebron, der Bibelens patriarker er begravet

Med sine religiøse tradisjoner, håndverk og industri, kunne Hebron vært en by med vekst og velstand. Men det er byen dessverre ikke kjent for i dag. Istedet er Hebron blitt byen der den israelske okkupasjonen er mest synlig, fordi israelske bosettere bor oppå (bokstavelig talt) palestinerne. Etter at Israel tok over i Vestbredden i 1967, begynte religiøse og ortodokse israelere å opprette en bosetning midt i byen. Det skjedde ikke på fredelig vis. Noen palestinere har blitt tilbudt ublu beløp for å selge sine butikker og sine hjem, men like ofte har bosetterne tatt over hus og leiligheter med makt, eller okkupert dem når palestinere har vært bortreist eller har følt seg presset ut av sine gamle nabolag. Og bosetterne har jo krevd militær og politibeskyttelse i sine kvartaler etterpå. Situasjonen i dag er at rundt 500 bosettere bor i en rekke hus og adskilte kvartaler gjennom Hebron sentrum, mens 2000 israelske soldater er satt til å beskytte dem.

Militær vaktpost på taket av bosetningen Beit Romano, midt i Hebron sentrum

Militær vaktpost på taket av bosetningen Beit Romano, midt i Hebron sentrum

Det ulmer derfor i Hebron. På en vanlig dag er spenningsnivået alltid høyt, og det har vært alvorlige sammenstøt og vold både fra israelerne og palestinerne siden 1968. Den verste episoden var i 1994, da den ekstreme bosetteren Baruch Goldstein skjøt vilt rundt seg i Ibrahimi-moskeen og drepte 29 palestinere som var samlet til bønn. 125 ble i tillegg skadd, før folkemengden overmannet og slo morderen ihjel. For å forhindre hevnaksjoner fra palestinerne ble det innført omfattende begrensninger på hvor de kunne bevege seg i byen, og den militære kontrollen ble strammet ytterligere inn.

Kontrollpost 56, som stenger Shuhada-gaten

Kontrollpost 56, som stenger Shuhada-gaten

Det verste for palestinerne var at hovedgaten Shuhada street ble stengt for all palestinsk trafikk, og butikkene i denne gata ble stengt etter ordre fra militæret. Fremdeles er det noen palestinske familier som klamrer seg fast her, men Shuhada street minner i dag mest om en spøkelsesby.

Shuhada-gaten, der det yret av liv for 15 år siden

Shuhada-gaten, der det yret av liv for 15 år siden

Palestinerne har dekket huset sitt med gitter fordi bosetterne kaster stein og skyter på huset

Palestinerne har dekket huset sitt med gitter fordi bosetterne kaster stein og skyter på huset

Den israelske menneskerettighet-sorganisasjonen B’Tselem konkluderer med at all hindringene, portforbudene, voldsepisodene og stengingen av butikker har gjort livet ulevelig for tusenvis av palestinere i Hebron. I 2006 fant B’Tselem at 41.9 % av alle palestinske hus og 76.6% av alle palestinske butikker hadde blitt enten stengt eller fraflyttet på grunn av alle disse problemene. Hebron sentrum er nesten lagt øde – noe som har gjort det enklere for bosetterne å overta flere hus.

Etter at Osloavtalen ble undertegnet ble Hebron delt i to sektorer, og det israelske militæret fikk kontroll over H2-sektoren som omfatter det meste av gamlebyen og alle bosetningene.

Militær vaktpost ved bosetningen Tel Rumeida

Militær vaktpost ved bosetningen Tel Rumeida

I H2 bor det også 35,000 palestinere, men israelsk militære og politi er ikke der for dem: De beskytter ikke palestinerne mot angrep fra bosettere. Og små episoder av trakassering og vold skjer hver dag: En bosetter spytter en palestinsk kvinne i ansiktet, en mor oppfordrer barna sine til å kaste stein på palestinske barn, en ungdom blir banket opp mens politiet står og ser på. Bosetterne er direkte rasistiske: De roper skjellsord etter palestinerne, tagger «gas the Arabs» eller maler Davidstjerner på forlatte hus.

Hus sveiset igjen av militæret og tagget på av bosettere

Hus sveiset igjen av militæret og tagget på av bosettere

Hvert år er det også bosettere som hyller Baruch Goldstein på årsdagen for massakren i 1994, og som valfarter til hans grav.

De israelske sikkerhetsstyrkene bryr seg ikke om denne maktmisbruken – istedet sikrer de bosetningene ved å innføre strenge og lange portforbud. Palestinere har blitt arrestert midt på natten eller slått av politiet i gatene, de har fått husene sine ransaket og eiendeler konfiskert. Tidligere israelske soldater har fortalt organisasjonen Breaking the Silence at de fikk direkte ordre om å «forstyrre palestinernes hverdagsliv i Hebron».

Bosetter og soldat på vaktpost 55

Bosetter og soldat på vaktpost 55

De få palestinerne som har lov til å gå gjennom H2 blir stanset av vaktposter på hvert gatehjørne. Til tross for all kontrollen er ikke soldatene interessert i å beskytte vanlige palestinere mot palestinske lovbrytere – i et møte med Hebrons guvernør Kamel Hemeid 28. januar i år ble vi fortalt at H2-sonen er blitt et «fristed for kriminelle fra hele Vestbredden!» Palestinsk politi har en liste over lovbrytere som oppholder seg i H2, de vet godt hvem de er og hvor de bor, men Israel slipper dem ikke inn så de kan arrestere disse folkene.

Bakgården hos Abed, med gitter mot bosettersøppel

Bakgården hos Abed, med gitter mot bosettersøppel

Bosetterne har ofte tatt over de høyereliggende husene i byen eller andre etasje i palestinske hus, og kaster søppel og kloakk ned på sine uheldige naboer. Vi besøkte Abed, en av EAPPIs kontakter i Hebron, hjemme i hans hus i Shuhada-gaten. Familien hans hadde måtte spenne en presenning over bakgården på grunn av all søpla som kom deisende.

Vakttårn på taket av en bosetning, bare meter fra et palestinsk hus

Vakttårn på taket av en bosetning, bare meter fra et palestinsk hus

Det verste er likevel alle sammenstøtene og voldsepisodene Hebron har vært vitne til opp gjennom årene. Palestinerne har ofte demonstrert mot okkupasjonen og segregeringen byen lider under, og demonstrasjonene har eskalert til sammenstøt der palestinske ungdommer kaster sein og nervøse israelske soldater svarer med tåregass, gummikuler, og i økende grad, med skarp ammunisjon. Den tragiske konsekvensen er episoder som dødsfallet til Mohammad Salaymeh 12. desember 2012, da den 17-årige skoleeleven ble skutt og drept på en kontrollpost på sin egen bursdag. Den egentlige årsaken til at soldaten skjøt får vi nok aldri vite. Dødsfallet til Salaymeh går inn i rekken av alt for mange sånne hendelser i Hebron opp gjennom årene.

Forlatt gate der bosetterne dumper søppel

Forlatt gate der bosetterne dumper søppel

Spenningen i Hebron kom tilbake på forsidene for et par uker siden, da det kom til nye sammenstøt mellom palestinsk ungdom og militæret. Bakgrunnen var at det nærmet seg  årsdagen for massakren 25. februar 1994, som falt sammen med den jødiske høytiden Purim, da portforbudene håndheves enda strengere enn ellers. Mens soldatene skjøt mot steinkastende ungdom ved vaktpost 56, feiret bosetterne Purim med karneval og fest i den avstengte Shuhadagaten bare noen hundre meter unna. I Hebron når kontrastene et absurd nivå.

Open Shuhada Street!

Open Shuhada Street!

Demonstrasjonene har også vært intense de siste ukene fordi organisasjonen Youth Against Settlements har avholdt sin årlige «Open Shuhada Street» kampanje. Youth Against Settlements viser at det finnes håp også i Hebron – en ny generasjon ikkevoldelige aktivister har organisert seg rundt omkring på Vestbredden, og vil svare på okkupasjonen med nye metoder. Den brutale behandlingen demonstrantene får, viser at israelske styrker ikke tolerer fredelige demonstrasjoner, eller at de rett og slett ikke vet hvordan de skal svare på ikkevold.

Aksjonene og det ikkevoldelige arbeidet vil fortsette. Ledsagerprogrammet i Hebron følger aktivister og vanlige palestinere i deres vanskelige hverdagsliv, og du kan blant annet lese bloggen til norske Birgitte som er i Hebron nå. Ledsagerne fortsetter å dokumentere mange av de talløse overgrepene bosettere og soldater begår mot byens palestinske flertall.

Problemet i Hebron er kort og godt at palestinerne har fått 500 nye ekstremistiske naboer de siste 40 årene som har slått seg ned i blant dem og tatt seg til rette uten å spørre om lov.

Jeg sier som B’Tselem: Israel har en moralsk og juridisk forpliktelse til å få disse fanatikerne ut av Hebron!

Disse bosetterbarna var veldig skeptiske til oss...

Disse bosetterbarna var skeptiske til oss…

Bosetterne har sin versjon av historien...

Bosetterne har sin versjon av historien…

Nettingen er ment å beskytte en palestinsk gate mot bosetternes avfall

Nettingen er ment å beskytte en palestinsk gate mot bosetternes avfall

Enda en familie har ufrivillig fått en militærpost på sitt eget tak

Enda en familie har ufrivillig fått en militærpost på sitt eget tak

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Handover

De siste ukene i Israel og Palestina var svært intense, så det har ikke kommet oppdateringer fra meg på en stund. På Ledsagerspråk hadde vi såkalt «handover» – stafettpinnen ble levert fra det utgående til det innkommende teamet. Først kom det nye teamet til South Hebron Hills for 3 fulle dager med opplæring. Det ble lange dager med besøk på checkpoint, følge skolebarna gjennom kontrollpost, og visitt hos en drøss med landsbyer for å få et førsteinntrykk av utfordringene som venter der.

Folksomt med 8 personer i leiligheten i Yatta...

Folksomt med 8 personer i leiligheten i Yatta…

Midt under handoverdagene fikk vi håndtere både arrestasjon av en 15-årig gjetergutt en sen februarkveld, samt at landsbyen Al Nizan fikk nye rivningsordre. Vi tok med det nye teamet for å vise solidaritet med gjeterens familie og venner, samt at vi dro til Al Nizan for å snakke med advokaten deres, samt at vi besøkte Fire Zone 918, og mye mye mer. Etter at det nye teamet hadde reist tilbake til Jerusalem var det vår tur til å runde av og si ha det til alle vi har blitt kjent med i løpet av tiden vår  i Palestina. Det ble mange rørende avskjeder, blant annet med barna i Wadi al Amayer der vi har undervist i engelsk:

Siste avskjed med barna i Wadi al Amayer

Siste avskjed med barna i Wadi al Amayer

Omtrent samtidig døde tanta til naboen vår i Yatta, og en ordentlig palestinsk begravelse varer i tre dager og har 2000 innom for å kondolere. Ganske mange av dem kom også til oss, enten for å si ha det eller fordi de var nysgjerrige på oss rare utlendinger. Ledsagerne er fremdeles de eneste internasjonale som bor i Yatta by.

Vi ble også bedt på kaffe og maqluba (kylling og ris) hos naboene slik tradisjonen krever.

Siste gruppebilde fra Yatta :)

Siste gruppebilde fra Yatta med sjåføren vår foran. Fra venstre: Markus, Carla, meg, Monika🙂

Etter tusen avskjeder var det på tide å dra til Jerusalem, til handovergudstjenesten der vi «formelt» overga ansvaret til neste gruppe.

Church of the Redeemer før gudstjenesten

Church of the Redeemer før gudstjenesten

Akkurat som vår egen gudstjeneste for 3 måneder siden ble den avholdt i Lutheran Church of the Redeemer, i gamlebyen i Jerusalem. Det er en verdig og for mange følelsesladet stund.

Yatta-benken i Church of the Redeemer, Jerusalem

Yatta-benken i Church of the Redeemer, Jerusalem

Presten snakket om betydningen av vår innsats, og at vi skulle overgi kallet til neste gruppe. Vi utgående er slitne, og det er flott å se en ny gruppe med ny energi komme for å ta fatt på oppgavene som venter.

Samtidig er det vemodig å «pass on the candle» og vite at tre uforglemmelige måneder på Vestbredden er over. Tre måneder tettpakket med opplevelser, følelser og møter mellom mennesker som vi kommer til å bære med oss for alltid.

Utgående team leverer lyset til neste team

Utgående team leverer lyset til neste team

Min tid som Ledsager er over for denne gang, og jeg er allerede tilbake i gode gamle Norge. Men jeg har fremdeles historier jeg vil fortelle og bilder jeg vil dele. Denne bloggen fortsetter derfor en stund til, samt at jeg kommer til å holde foredrag i månedene framover. Mer info om dette kommer! Ledsagergjerningen har gitt oss sterke øyevitneskildringer av hvordan konflikten utspiller seg for vanlige palestinere og israelere, og det er disse skildringene vi Ledsagere vil snakke om framover. I tillegg anbefaler jeg å følge bloggen til Hans Eirik, vår nye nordmann i Yatta. Alt god til det nye teamet!

Med fred,

Johan.

Markus og jeg i Redeemer Church

Markus og jeg i Redeemer Church (alle bilder i dette innlegget: Markus Esbjörnsson)

 

 

 

 

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Mer kuler og krutt i South Hebron Hills

Jeg har tidligere skrevet om landskapet Masafer Yatta her i South Hebron Hills, lengst sør på Vestbredden. Masafer Yatta er et landskap av ørkenfjell, grønne daler og små landsbyer mot en vid horisont. De tolv landsbyene i området ligger langt fra storbyen, langt fra politikken i Israel og Palestina – men dessverre ikke langt fra okkupasjonen. Israelske styrker drømmer nemlig om å overta området og bruke det som skytefelt – jeg skrev om det her. Israels militære kaller allerede landskapet her for «Fire Zone 918.» I henhold til Folkeretten har ikke Israel rett til å opprette militære skytefelt på det okkuperte Vestbredden, men Israels regjering bestrider dette.

Masafer Yatta

Masafer Yatta

Grensa til skytefeltet

Grensa til skytefeltet

Innbyggerne i de tolv landsbyene vil ikke godta dette, for da blir de jo kastet ut av området. Rettssaken mot staten har nå pågått i tolv år, og på tolv år har staten ikke gitt palestinerne lov til å utvikle eller forandre området på noen som helst måte. Ikke vann, ikke elektrisitet, ikke ny vei, ikke nye hus, ikke nye fjøs.

16. januar ble rettssaken tatt opp på nytt. Advokatene mente landsbyene hadde en god sak, fordi militæret nesten aldri har brukt området til trening. Men militæret vet også hvordan man skaper «facts on the ground». Bare noen dager etter rettssaken kom hudnrevis av soldater med jeeper og telt og slo seg ned rett utenfor landsbyene Jinba, Mirkez og Halawah.

Så nære kom soldatene til hulelandsbyen Mirkez

Så nære kom soldatene til hulelandsbyen Mirkez (Bilde: Markus)

Soldatene holdt på over en uke, og gikk bare meter unna gjeterne med flokkene sine. Fra avstand kunne vi høre skyting, og soldatene brukte visstnok lydbomber for å skremme bort sauene (!). Gjeterne nekter derimot å gi opp sin tilgang til jorda på grunn av øvelsen – de må også opprettholde «facts on the ground». Slutter de å bruke beitemarkene, har militæret vunnet en liten seier.

Gjetere med soldater i bakgrunnen (Bilde: Markus)

Gjetere med soldater i bakgrunnen (Bilde: Markus)

Militæret holdt øvelser både dag og natt. Europeiske menneskerettighetsobservatører fikk bekymrede anrop fra landsbyene, for palestinerne var redde for at soldatene skulle komme inn i hjemme deres. Derfor gikk de frivillige observatørene fra landsby til landsby, tok bilder og viste det israelske militæret at verden ikke har glemt Masafer Yatta. Våre kontakter beskrev den uvirkelige situasjonen: Soldater overalt som gravde skyttergraver, som kravlet, som løp.

-Det var som å gå rundt i en krigsfilm.

Samtidig anklaget palestinerne militæret for å bryte reglene Høyesterett har satt opp: Retten har klart sagt at situasjonen på bakken ikke skal forandres før saken er avgjort.

Militæret camper rett utenfor Jinba landsby

Militæret camper rett utenfor Jinba landsby (Bilde: Markus)

Vi Ledsagere var bekymret så lenge øvelsene varte: Landsbyene ringte stadig og meldte om nærgående soldater som lekte krig, skjøt med løskrutt og raserte åkrene med tunge biler. I kanskje den fattigste delen av Palestina er det ille nok å bli drevet fra beitemarkene, om ikke avlingene også blir ødelagt.

Barn i Masafer Yatta

Barn i Masafer Yatta

Verst er det for barna. Militæret lander med helikoptre om natta, og skudd og eksplosjoner kan høres rundt teltene til folk. Hva slags oppvekst er dette? Det verste er når soldatene omringer en landsby og ransaker hus etter hus. 27. januar kom soldatene inn i den lille, avsidesliggende landsbyen Mirkez klokka halv tolv på natta, og ble der i tre timer. Kvinner og barn ble også dratt ut av søvnen. Soldatene var på leting etter noe.

-Har dere tatt en generator fra oss? maste de. Palestinerne ristet oppgitt på hodet. Militæret lot dem ikke i fred før de hadde konfiskert alt som var grønt. Tepper, jakker, madrasser. Det kunne jo være stjålet fra Det Israelske Militæret.

Jeg lurer på hva barna drømte om resten av natta. Kanskje drømte de om våpen, grønne hjelmer og svarte støvler – eller forhåpentligvis noe fredeligere.

Khalil, gjeter som ble anholdt av militæret

Khalil, gjeter som ble anholdt av militæret

Militærøvelsen gjorde livet surt for de voksne også. Gjeteren Khalil fra Jinba var ute på tur med sauene sine da han kom litt for nære en patrulje om morgenen den 13. januar. Soldatene ville jage han vekk, men Khalil er sta. Han skulle jo bare ta med sauene til sin egen eiendom. Han ble provosert, og ville ikke gi etter. En uke med soldater i hælene begynte å gå han på nervene. Det endte med slåsskamp, blødende sår og harde ord. Soldatene truet:

-Vil du at vi skal komme til familien din mitt på natta?! Vil du det?!

-Når retten har sagt sitt så kaster vi dere ut av både Jinba og Mirkez!

Det har skjedd en gang før. I 1999 ble alle de 1500 palestinerne som bor i Masafer Yatta plutselig en dag satt på lastebiler med noen få eiendeler hver, og dumpet i et veikryss utenfor Yatta by. Da hadde Israels forvarsdepartement bestemt seg for å rydde området. 1500 menn, kvinner og barn stod igjen i en grøft langt hjemmefra, med noen møbler og klær. Det har Breaking the Silence fortalt oss Ledsagere om. Hærens bulldozere raserte husene, fylte igjen brønnene og rev ned grottene folk hadde bodd i i århundrer. Likevel klarte palestinerne fra Masafer Yatta å gå rettens vei, og fikk reise tilbake til hjemme sine. Midlertidig.

Gjeter i Jinba

Gjeter i Jinba

Midlertidig er blitt til tolv år, og igjen er Jinba, Mirkez, Halawa, og en rekke andre småbyer under press. Foruten palestinernes egen vilje til motstand er det internasjonal oppmerksomhet som kan hjelpe landsbyene å overleve. Folkene i Masafer Yatta fortjener at Folkeretten blir respektert og at de får ha jorda si i fred.

Fra Halawah, der et uvær ødela mange hus

Fra Halawah, der et uvær ødela mange hus

Ha en god uke!

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | 1 kommentar

Susiya – et palestinsk symbol

Susiya i dag består av klynger med svarte hustelt som ligger spredd i et vakkert jordbruksområde sør for byen Yatta på Vestbredden. Det finnes nesten ingen ordentlige bygninger i Susiya.

Susya i soloppgang

Susya i soloppgang

Fram til 1986 bodde palestinerne i romslige huler der temperaturen var behagelig året rundt. Men i 1986 fant israelske arkeologer ut at hulene var fra antikken, og kastet palestinerne ut av den nyopprettede «arkeologiske utgravingen». Noen kunne flytte til huler på den andre siden av hovedveien, men det israelske militæret kom også og ødela disse. I 2001, etter at den lokale bosetteren Yair Har-Sinai hadde blitt myrdet, kom det israelske militæret på ødeleggelsestokt og raserte hele landsbyen, drepte sauer, rev opp oliventrær, pigget i stykker hulene folk bodde i, og fylte vannkilder med kampestein og bilvrak sånn at grottene ble ubrukelige og grunnvannet forurenset.

En hule ødelagt av israelske bulldozere

En hule ødelagt av israelske bulldozere

Aksjonen var svært brutal, men Susiyas innbyggere ga seg ikke. De gikk til sak og fikk vende tilbake – men nå kan de bare bo under presenninger.

Innbyggerne i Susiya ville investere i sin egen framtid etter dette, og søkte om å få bygge en skole. Skolen trengte byggetillatelse fra det israelske forsvaret.

– Ja da, dere kan bygge, sa den israelske kommandanten, han sa det til og med til et TV-kamera,

– Ja, skolen skal få stå i fred.

-Kan dere ikke gi oss et papir da, sånn at vi har en garanti? spurte innbyggerne.

-Nei, men dere har garanti fra meg, sa kommandanten.

Palestinerne bygde skole i 2010. Og kort tid etter kom en rivningsordre fra Det israelske forsvaret.

Telt med slagord, Susiya

Telt med slagord, Susiya

Resten av Susiyas framtid er heller ikke sikret. Sist torsdag var vi i Israels Høyesterett i Jerusalem fordi en bosetterorganisasjon kalt Regavim presser på for å få landsbyen revet en gang til. Militæret som styrer Område C på Vestbredden, der Susiya ligger, gir blandende signaler. Hvordan vil dette gå?

Den gamle garde i Høyesterett i Jerusalem

Den gamle garde i Høyesterett i Jerusalem (Bilde: Monika)

Noen hundre meter fra Susiya landsby ligger den israelske bosetningen Suseya, som ikke ble opprettet før i 1983. Palestinsk Susiya er omringet av okkupasjonen og bosetterne. Mens palestinerne verken har ordentlige hus, innlagt vann eller strøm, har bosetterne alt dette, gode veier, moderne jordbruksanlegg og fine hus. Kontrasten til palestinske Susiya er grell.

Bosetningen har vokst med årene, og det ligger nå militære vakttårn rundt store deler av palestinsk Susiya – soldatene forbyr palestinerne å nå brønner og åkre som ligger for nærme bosetningen. Når ikke soldatene passer på, hender det også at bosetterne kommer. De har brukt stokker, slynger og steiner og angrepet både unge gjetere og kvinner opp gjennom årene – siste gang var 11. april 2012, da 7 maskerte bosettere banket opp en kvinne. Tidligere år hendte det også at bosetterne skjøt etter både sauer og gjetere.

Nasser fra Susiya og Avner fra Breaking the Silence (Bilde: augevitne.wordpress.com)

Nasser fra Susiya og Avner fra Breaking the Silence (Bilde: augevitne.wordpress.com)

Noen palestinere har også blitt drept: Konflikten mellom Susiya og Suseya er lang og blodig.

Nasser snakker med en eldre nabo

Nasser snakker med en eldre nabo

Vi Ledsagere besøker Susiya oftere enn noen annen landsby her i South Hebron Hills. Nasser, en av våre kontakter og aktiv i menneskerettighets-organisasjonen B’Tselem, er enig i at internasjonal oppmerksomhet minsker risikoen for mer vold og ødeleggelse. Men forholdene er enda vanskelige. Nasser fikk armen sin brukket av en voldelig bosetter 20. mai i fjor. En gang vi var på tur i Susiya med den israelske organisasjonen Breaking the Silence, kom israelske soldater og fotfulgte oss mellom teltene. Abu Jihed, familiefar i Susiya, brummet frustrert:

-Hva gjør de her? Skjønner de ikke at de skremmer barna når de kommer her med våpnene sine?

Abu Jihed og nyeste generasjon

Abu Jihed og nyeste generasjon

Forholdene er vanskelige her – når den beste jorda konfiskeres for å lage «sikkerhetsssone» rundt israelske hus, blir det lite igjen til avlinger og buskap. Brønnene er ødelagt eller ligger på forbudt område, så Nasser og Abu Jihed må kjøpe vann i den tørre årstiden.

Nasser og de andre har hus i Yatta, men det er ikke jobb å få der heller. Folk har lite penger. Noen reiser gjennom ørkenen om natta for å snike seg inn i Israel og finne seg jobb, selv om de ikke har tillatelse. Det hender soldatene jakter på dem og skyter etter dem på grensa mellom Israel og Vestbredden.

Demonstrasjon utenfor Susiya

Demonstrasjon utenfor Susiya

Selv om Susiya framstår sårbart med sine fattigslige, blafrende telt på karrig jord, er det noe som gir grunn til håp. Susiya har nemlig blitt litt av et symbol på palestinernes motstand mot okkupasjonen. Mye takket være Nasser og andre aktivister, har Susiya blitt et møtested for aktivister og støttespillere, både fra Israel, Palestina, og utlandet. Landsbybeboerne jobber tett med Taayush, Rabbinere for Menneskerettigheter (Rabbis for Human Rights), Breaking the Silence, Villages Group, og mange andre bevegelser. Journalister og bloggere vet om Susiya, og det arrangeres demonstrasjoner, sommerleire og kulturaktiviteter. Flere filmer har handlet om Susiya, og gamle Abu Jihed fikk til og med reise til Filmfestivalen i Berlin for promotere en kort dokumentarfilm som handler om at han og Nasser besøker Gamle Sysiya som er blitt museum. De kjøpte billett slik en god museumsbesøkende må, men Hæren kom for å kaste dem ut likevel. Filmen vant «Beste Kortfilm» i Milano i 2011.

Gamle Susya - nå et museum omringet av piggtråd

Gamle Susya – nå et museum omringet av piggtråd

Så Susiya klorer seg fast, enn så lenge. Takket være hardt og målrettet arbeid gjennom år har Susiya blitt et symbol. Det ville være en PR-katastrofe om Israel ødela landsbyen. Hvis flere bryr seg om palestinerne på det okkuperte Vestbredden, og flere øyne rettes hit, kan kanskje presset mot okkupasjonen bli sterkt nok til å spare landsbyene og livene her fra mer ødeleggelse og vold.

Ha en god helg!

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | 1 kommentar

Noen Bryter Stillheten

Denne uka var vi på guidet tur med den israelske organisasjonen Shovrim Shtika – Breaking the Silence. Breaking the Silence består av tidligere israelske soldater som forteller om sin militærtjeneste på Vestbredden.

Logoen til Breaking the Silence

Logoen til Breaking the Silence

Verneplikten i Israel er tre år for menn og to år for kvinner, og en rekrutt kan ikke nekte å tjenestegjøre på det okkuperte Vestbredden.

Vår guide for dagen het Ayal Kantz, en sympatisk 30-åring med litt nølende engelsk:

-Jeg gjennomførte verneplikten min midt under Den Andre Intifadaen for 10 år siden,

-Som de fleste av kameratene mine tenkte jeg at jeg skulle være en god soldat. Vi skulle ha med godterier til de palestinske barna, vi skulle oppføre oss ordentlig. Vi var jo bare vanlige 19-åringer, knapt ferdig med videregående skole.

Men Ayal har sett mer vold enn de fleste. Soldatene ble satt til å slå ned Intifada-opprøret i palestinske byer, midt blant sivilbefolkningen. Ayal og hans medsoldater har vonde minner fra den tida. 

Israelsk soldat i november i år (www.activestills.org)

Israelsk soldat i november i år (www.activestills.org)

-Vi kom ofte om natta og tok over private palestinske hjem, for å bruke dem som base. Vi tok dem med makt, og beholdt dem kanskje over natta, kanskje i tre uker, kanskje i ti år.

Palestinerne fikk aldri noe forvarsel, og stod plutselig uten hjem.

-Vi ble også sendt ut for å make our presence felt som kommandanten kalte det – palestinerne skulle kjenne vårt nærvær på kroppen. Vi kjørte rundt i byene om natta, vi stoppet biltrafikken eller stengte av et nabolag og gikk fra dør til dør for å avhøre folk som bodde der.

-Vi gjorde såkalte fake arrests, som betød at vi tok en palestiner uten grunn. Vi gjorde det bare for å holde befolkningen på tå hev og spre mistillit og rykter i landsbyene. Og vi gjorde det selvfølgelig midt på natta. Vi stormet inn i et hus, trengte hele familien inn i et rom, og endevendte alt de eide.

Sånn lykkes vi med å holde palestinerne under konstant press – de kan aldri slappe helt av.

Og antallet fake arrests har økt de siste årene, legger Ayal til.

Ayals beretning gjør inntrykk på oss. Arrestasjoner uten grunn, og arrestasjoner av mindreårige…. hva gjør det med folk? Med barna? tenker jeg.

Ayal forklarer mine kolleger situasjonen i South Hebron Hills

Ayal forklarer om situasjonen i South Hebron Hills

Ayal forteller videre at soldatene merket en mangel på bevissthet i den israelske befolkningen for øvrig.

-Bare 5 til 10 prosent av alle israelere har tjenestegjort på Vestbredden, 

-Så de vet ikke om fake arrests, de vet ikke at vi stormer palestinske hus om natta, de vet ikke at vi arresterer barn, at vi patruljerer for å skremme. 

Men mange soldater i de israelske styrkene har bakgrunn som sosialt engasjerte ungdommer, og de kommer fra alle samfunnslag. Unge veteraner som Ayal har merket samvittigheten gnage etter at soldatlivet er over. Gjennombruddet for disse ungdommene kom da soldatene i 50ende Bataljon i Nahal-brigaden i Hebron begynte å dele hva de følte om tjenesten med hverandre. Soldater snakker jo sjelden om hva de føler. 

Symbolet til 50ende Bataljon, Nahal-brigaden

Symbolet til 50ende Bataljon, Nahal-brigaden

Soldater fra 50ende Bataljon dannet senere Breaking The Silence i 2004. Vi begynte å samle inn vitnesbyrd fra felten – korte historier fortalt av soldatene som vitnet det hele.

Historiene forteller om voldelige bosettere som herser med soldater, om soldater som jager gjetere, om soldater som bruker tåregass og gummikuler. Breaking the Silence ville bryte uvitenheten om okkupasjonen i det israelske samfunnet. Ting skal ikke dysses ned, de skal fram.

I dag deltar over 700 veteraner i dette arbeidet.

-Dette er vår måte å motstå okkupasjonen på, sier Ayal. – Vi forteller om det vi gjorde.

Ayals tur for oss handlet mest om South Hebron Hills og Israels politikk i området.

Ayal med kart over South Hebron Hills

Ayal med kart over South Hebron Hills

-Det er helt åpenbart at Israel ønsker å gjøre livet mest mulig vanskelig for palestinerne i Område C, den delen av Vestbredden som kontrolleres både militært og sivilt av Israel.

Breaking the Silence har mange vitnesbyrd om at soldater har vært med å rive hus og ødelegge brønner i South Hebron Hills. Landsbyen Sousiya ble rasert av bulldozerne senest i 2001. Den israelske hæren pigget i stykker alle hulene palestiner hadde bodd i, og fylte ruinene med bilvrak som forurenset drikkevannet. Et brutalt syn.

Huler i Sousiya som ble ødelagt av militæret

Huler i Sousiya som ble ødelagt av militæret

Ayal tar oss med inn i Sousiya. Mens vi vandrer rundt mellom teltene palestinerne nå bor i, kommer det plutselig en israelsk patrulje etter oss. Ayal og palestinerne liker ikke dette. Breaking the Silence er i Sousiya hver uke, men soldatene har aldri fulgt etter de guidete turene før.

-Hvorfor er dere her? spør Ayal frustrert. 

Soldatene fotfulgte oss i Sousiya

Soldatene fotfulgte oss i Sousiya

-Vi er her for å beskytte dere. Vi har fått våre ordre, svarte soldatene. De insisterte på å fotfølge oss.

-Kom, vi går. Ayal sukket og tok oss med tilbake til bussen.

Kommer de til å gi sine vitnesbyrd en dag?

Kommer de til å gi sine vitnesbyrd en dag?

Beskytte oss? Fra hvem? Vi Ledsagere kjenner mange av familiene i Sousiya godt, de er våre venner, tenkte jeg oppgitt. 

Ayal så mot soldatene. En gang var han som dem. I dag er han gift og har en sønn, og tar mastergrad. Kort og godt en alminnelig fyr, som pliktoppfyllende tjente sitt land i uniform, slik de fleste israelere gjør.

Men Ayal forstod en viktig ting, en ting som forandret hans liv og tente engasjementet mot okkupasjonen:

Okkupasjonen er umoralsk. Man ikke kan gjøre umoralske ting på en moralsk måte. 

Ha en god uke!

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Demolition Day

Mandag 13. februar ble plutselig dagen da den israelske hæren bestemte seg for å rive en rekke med hus her i South Hebron Hills. Bulldozerne kom tidlig om morgenen til Um al Khair, en landsby som ligger inneklemt mellom ørkenen og en israelsk bosetning kalt Karmel. Her rev militæret huset til en beduinfamilie som først ble tvangsflyttet fra sitt hjem i Negev-ørkenen etter 1948, og som Hæren nå vil drive fra deres hjem på nytt.

Hæren rev huset til Hadalinfamilien. 8 personer bodde i huset

Hæren rev huset til Hadalinfamilien. 8 personer bodde i huset.

Um al Khair er en av de mest sårbare samfunnene her i South Hebron Hills. Men bulldozerne var ikke ferdige med det – de kjørte videre til Al Hawarah, en liten landsby noen kilometer lenger nord langs veien til Yatta. Her var Ledsagerne tilstede mens husrivningen pågikk. Prosedyren er som regel den samme. Militæret stenger av området rundt huset og kaster folk ut. Så blir noen møbler båret ut før maskinene kommer.

Soldatene holder folk unna bulldozerne

Soldatene holder folk unna bulldozerne

Folk blir naturlig nok veldig opprørte når soldatene kommer. Familiene hadde fått rivningsordren bare for noen måneder siden. Og Hæren velger å ødelegge folks hjem midt på vinteren, da det kan bli skikkelig kaldt her på Vestbredden. Bare forrige uke var det full storm og snø i Yatta og South Hebron Hills. Så hvor skal folk dra, når huset er en ruin og uværet kommer?

Soldatene hindrer familien fra å komme nær husrivningen

Soldatene hindrer familien fra å komme nær husrivningen

Så kommer bulldozerne dundrende, og huset er knust til en steinhaug på noen få minutter.

Ledsager følger med mens rivingen pågår

Ledsager følger med mens rivingen pågår

Det er voldsomt å oppleve en husrivning, men det verste er å se de som er berørt. Tårer, raseri, fortvilelse. Israelske myndigheter svarer at huset var bygget uten tillatelse, og at det derfor er en normal administrativ prosedyre og rive et hus. Siviladministrasjonen, som er navnet på det militære kontoret som styrer over store deler av Vestbredden, vil sørge for at byråkratiske regner følges. Men historien er ikke så enkel: Palestinere som bor i såkalt «Område C» (under fullstendig israelsk militær og sivil kontroll) får nesten aldri byggetillatelse.

Rivningen er i gang

Rivningen er i gang

Område C dekker over 60 prosent av Vestbredden, men bare 1 prosent av byggesøknadene her blir innvilget. Palestinerne har bodd her i årtier og århundrer, og vil forbedre sine hjem og sine liv. Nye familier stiftes og andre familier vokser. Så hva gjør de? Folk bygger likevel, og de bygger på den jorda der de alltid har bodd.

Når blikkplater og grus er alt som er igjen, og bulldozerne kjører av gårde, er jobben ferdig for militæret. De har brukt masse ressurser: Femten soldater og to bulldozer i tillegg til hjelpere har reist milevis for å rive noen vanlige bolighus. Men Hæren har statuert et eksempel, og vist at den kan gjøre livet vanskelig for palestinerne. FN tolker det slik at Hærens langsiktige politikk i Område C er å tvinge flest mulig palestinere til å flytte ut.

Alaa Mohammad Etay ser på inventaret som ble tatt ut i siste øyeblikk

Alaa Mohammad Etay ser på inventaret som ble tatt ut i siste øyeblikk

Sterke følelser

Sterke følelser

Husrivninger skjer hver dag på Vestbredden. Men det betyr ikke at det blir rutine. For hver familie er det et sjokk. For hvert hus er det et livsverk som går ødelegges. For hvert hjem er det bare minnene igjen.

Etay-familien sitter på ruinene. 15 personer bodde i huset

Etay-familien sitter på ruinene. 15 personer bodde i huset

Heldigvis får familiene noe nødhjelp etter en rivning: Den Internasjonale Røde Kors-komitéen skaffer telt, og Leger Uten Grenser tilbyr psykologhjelp. Men det er kalt å bo i telt i South Hebron Hills i januar. Både folk og dyr fryser, og Etay-familien trenger både strøm, vann og ved. Ledsagerne snakker med kvinnene og barna, og kontakter organisasjoner som kan hjelpe. Media er også innom og tar bilder. Men fokuset flyttes fort til andre ting, og palestinerne står igjen i sin januarhverdag. Da er det viktig at vi følger opp.

Ledsager snakker med kvinnene og barna

Ledsager snakker med kvinnene og barna

Dessverre venter vi bare på neste husrivning her i South Hebro Hills. Vi fikk vite i kveld at en ny landsby, Al Rahwa, har fått rivningsordre på nesten alle hus. Er vi heldige, kan vi bidra til å skaffe en en god advokat som kan stoppe bulldozerne. Flyktninghjelpen er en god kontakt for dette i Palestina.

Okkupasjonsstyrkene bruker Volvo!

Okkupasjonsstyrkene bruker Volvo!

Volvo – dette er pinlig! Jeg er dypt skuffet over at flaggskip blant svenske selskaper selger utstyret sitt til israelske styrker som bruker dem til å rive i hus på okkupert område. Volvos bulldozere brukes til å bryte Folkeretten! Dette er oppsiktsvekkende, og noe vi kan engasjere oss i. Selskapet kan vente seg brev heretter…

Det er tungt for barna å se hjemmet sitt bli til en steinhaug.

Det er tungt for barna å se hjemmet sitt bli til en steinhaug.

Jeg bare håper det blir lenge til neste Demolition Day i Palestina. Ha en god uke.

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | 2 kommentarer

Hjemme hos en bosetter

To read this post in English, click here.

Forrige uke var vi Ledsagere på seminar i Israel, hvor vi skulle lære om ulike israeleres syn på konflikten med Palestina og okkupasjonen. Vi oppsøkte da en av konfliktens kjerner, nemlig den israelsk bosetningen Efrat sør for Betlehem. Efrat ligger langt inne på Vestbredden, som verdenssamfunnet mener at Israel har okkupert. Når man okkuperer et land har man ikke lov til å flytte sin egen befolkning dit: Israelske bosetninger på palestinsk område er derfor ulovlige under Folkeretten (4. Genèvekonvensjon, Artikkel 49).

Bob Lang, talsmann for bosetningen Efrat

Bob Lang, talsmann for bosetningen Efrat

Vi fikk besøke Bob Lang, en amerikansk jøde som hadde flyttet til Efrat for over tredve år siden. Der har han sitt rekkehus og sin jobb, og der går barna hans på skole. Bob mener, akkurat som Israels regjering, at han har sin fulle rett til å bo på Vestbredden:

-Det pleide å bo jøder i dette området før 2. verdenskrig. Det må dere ikke glemme. Så kom jordanerne og kastet oss ut i 1948, og ingen jøder fikk bo her før Israel vant krigen i 1967. Da kunne vi endelig bygge våre hjem på nytt. I 1967 var det ingen ting her, og nå har vi bygget et velordnet samfunn. Vi er alminnelige folk: De fleste av Efrats innbyggere pendler til vanlige jobber i Jerusalem.

-Vi israelere har rett til å bo i Det Lovede Land mellom havet og Jordanelva. Landet ble lovet til oss, og er hellig for oss. Selvfølgelig er Israel hellig for kristne og muslimer også, men ingen kan motsi vår rett til å bo her. Se på dette kartet, fortsatte Bob,

-Det finnes ingen gode kart over Israel.

Hvorfor er det ingen stedsnavn i Palestina?

Hvorfor er det ingen stedsnavn i Palestina på dette kartet?

-Men når dere hører om Israel på tv og i media hele tida tenker dere sikkert at landet er stort. Det er feil. Israel er lite. For å kunne forsvare oss må vi kontrollere høylandet i Judea og Samaria, som dere kaller for Vestbredden. Uten de områdene er Israel uten forsvar. Sikkerhet tar en stor plass i Bobs foredrag for oss denne regntunge ettermiddagen. Bob godtar for eksempel at israelere stenges ute fra mange palestinske byer, for han har eksempler på jøder som har blitt hakket ihjel der. Da blir sikkerheten viktigere enn at det finnes naturlige møteplasser for de to folkene. Som han sa: – Noen voldelige ødelegger for alle andre. Drar jeg til en palestinsk by blir jeg lynsjet!

-Hvorfor ikke bruke bibelske navn som Judea og Samaria om dette området? spurte Bob videre. Han påpekte at alle snakker om Galilea og Negev ellers i Israel, og dette er bibelske navn. Vestbredden er et kunstig begrep oppfunnet av jordanerne, insisterte han. Jordanerne kastet ut alle jøder og tok landet, noe som nesten ingen andre land aksepterte. Bob mener at hvis ingen andre stater i FN godtok Jordans krav over Vestbredden, kan de heller ikke si at Israel okkuperte Vestbredden fra Jordan i 1967.

For han er Judea, som ligger sør for Jerusalem, og Samaria, som er nord for Jerusalem, gamle jødiske provinser der de fleste historiene fra Det Gamle Testamente fant sted. For Bob Lang er nettopp dette kjerneområdet i jødenes Lovede Land, ikke kysten og Tel Aviv.

Ifølge BBC er Israel det eneste landet i verden som regner bosetningene for lovlige. Men Bob Lang føler seg sikker i sin sak, og hevder at bosetningen også har et godt forhold til palestinske naboer: -Hvem var det vi ringte til når Gaza-krigen pågikk i november? Først våre familier, siden våre palestinske naboer. Vi ville ikke at noe skulle hende dem. Vi kjenner dem godt: På supermarkedet her i Efrat jobber palestinere og jøder side om side. Bob påstod videre at israelerne hadde tilbudt de palestinske naboene å koble seg til vann og kloakk, men at Palestinske myndigheter har boikottet dette. Bob bruker mye energi på å kritisere palestinske myndigheter:

-Vi har tilbudt dem fred flere ganger! Vi skaffer dem velferdsgoder, men de nekter å ta imot! Det palestinske lederskapet er korrupt og vanstyrt. De nekter fremdeles å godta at Israel eksisterer, og snakker om «frigjøring av hele Palestina»!

-Er de min partner for fred? spør han retorisk.

-Er ikke du et hinder for fred? spurte en av oss.

Nytt bibliotek i Efrat

Nytt bibliotek i Efrat

Bob var sikker i sin sak. Noen bosettere er voldelige mot palestinerne, og det tok han avstand fra. Men bosetningene i seg selv må være en del av løsningen. Bobs drøm er nemlig en felles stat, der palestinere endelig kan bli inkludert i det israelske demokratiet, som han er veldig stolt av. Han mener at bare sånn kan palestinernes problemer bli løst.

Ny helsestasjon i Efrat

Ny helsestasjon i Efrat

Bob var en karismatisk og selvsikker mann, som ser på konflikten rakt motsatt av de historiene vi er vant til å høre. Han kjente palestinere og tok avstand fra vold, men forsvarte at militæret må styre Vestbredden for å holde kontroll. Han la det meste av skylda for problemene på president Abbas og palestinske politikere, men nevnte ikke at Abbas og hans folk ikke har midler eller makt til å utrette mye. Han brydde seg ikke om grensene mellom Vestbredden og resten av Israel, og nektet å kalle det en okkupasjon.

Uavhengig av hva juristene og politikerne diskuterer, så ser jeg et land som kontrollerer et annet med militær makt. Jeg ser soldatene, geværene, de pansrede bilene, piggtråden, kontrollpostene. Hver dag. Jeg treffer palestinere som misliker dette styret, som blir urettferdig behandlet, og som protesterer. Hver dag.

Jeg ser en okkupasjon, samme hva politikerne og juristene vil kalle det.

Og midt oppi det hele ligger Efrat, omgitt av piggtråd. Her bor Bob Lang, og hans virkelighet er helt motsatt. Men han tok oss imot i sitt hjem, og fortalte sin historie. Og det er jeg takknemlig for.

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar